Magasin: BarnevernsProffene - unge i institusjon (2009)

Om prosjektet:

Unge med erfaring fra institusjon gir råd til barnevernet om hvordan institusjonene i Norge må være om de skal hjelpe best mulig.

Målgruppe: administrasjon, ansatte i barnevernet, politikere 32 s magasin med erfaringer, sitater og oppsummerte svar fra BarnevernsProffene.


Bestilling av hefter:

Bestill i trykket versjon ved å sende e-post til: post@forandringsfabrikken.no

Pris: 1 stk kr. 60, 5 stk. kr 250,- 10 stk. kr. 400,-  25 stk. kr 750

Porto kommer i tillegg. Faktura sendes i etterkant. Husk å oppgi leveringsadresse. Vi sender faktura på e-post eller EHF-faktura hvis vi får organisasjonsnummer og referansenummer.


Innhold

Om proffene
Bli hørt
Råd og erfaringer
Hvem skal bo hvor
Voksene
Turnus
Grenser & låsing
Rus
Flytting
Saksbehandlere
Skole
Være på institusjon
Drømmeinstitusjon
Takk

Bli hørt


“Å få si hva som er best for meg, er vel ikke så mye å be om. Dette stedet er jo her for å hjelpe meg. Jeg er 16 nå. På tide det er sånn her”

”Det handler mest om hvordan voksne ser på ungdom. Om de har tro på oss. Om de tenker vi er mennesker det er viktig å spørre om viktige ting. Ikke bare om små ting, men og de viktige. Hvilke folk som betyr mye for oss, hva som har betydning der vi bor, hvordan de voksne må være for at vi skal bli trygge. Hvorfor spør de sjelden om sånn?”

”Det viktigste de kan lære oss er vel å ta forslagene våre på alvor. De burde og la oss jevnt og trutt si hvordan det er å bo der. Er det ikke meninga at vi skal lære å ta ansvar for oss sjøl?”

”Hvis du prøver å si noe, blir du fort sett på som en som er vanskelig. Da gir du opp. Du går rundt som en zombie, prøver bare å gjøre det riktige. Da blir det minst bråk. Jeg har ingen å kontakte når noe er vondt eller vanskelig her”

”Hva som skrives i papirene er mange ganger så annerledes fra hvordan det er. Voksne skriver ikke alltid sannheten. Du blir fort syndebukken. De burde høre mye mer med oss hva vi tenker, hvordan vi opplever det”


 ”I barnevernet skulle ungdommene kunne bestemme hvem voksne vi ville fortelle mest til. De kan jo ikke forvente at du skal snakke til hvem som helst. Det hadde de nok ikke sjøl villet heller”

”De får en bunke papirer om alt det gale du har gjort. Vår versjon står ikke der. Det blir så veldig feil. Hvorfor blir bare deres versjon stående?”

”Jeg føler at det jeg sier ikke er verdt så mye, fordi det ikke hjelper til noe. De hører det ikke. Det er bedre ikke å si noe. Ikke vits å bruke opp tanker og følelser”

”Når man klarer å si ifra på en ordentlig måte, kan det være barnevernet hører. Men du må lære deg måtene. Du må være rolig og si mye positivt først” 

Erfaringer

Mange av oss i Barnevernsproffene har opplevd ikke å bli spurt om hva vi tenker er viktigst for å få et bedre liv. Vi har og sjelden blitt spurt om hva slags sted vi tror er bra, for å få den hjelpa vi trenger og for å trives. Mer har vi opplevd bare å måtte ta imot den plassen vi får. Da gir du opp litt. Du ”kobler litt fra”, gir f... eller du stenger inne følelsene dine og later som ting er helt greit. På den måten lærer du ikke å greie deg bra i livet.

Det er alltid voksne som avgjør hvem som skal være voksenkontakt, vi blir ikke spurt. For de este av oss er det avgjørende å få snakke med en voksen vi liker og som vi opplever at liker oss. Derfor burde dette gjøres smartere.

Noen av oss har opplevd å komme til steder der vi blir tatt på alvor. Der du ikke mest blir bedt om å følge reglene og oppføre deg fint. Når de voksne på alvor spør hva som er bra og hva som må gjøres annerledes og du merker at de vil bruke svarene, kjennes dette veldig bra.

I barnevernet må de voksne rapportere hele tida. Deres blikk på hendelser eller på oss skrives ned. Vi opplever ikke alltid at de skriver ned hele sannheten. Spesielt ikke etter konflikter, mange lar være å skrive noe som kan sette dem i litt dårlig lys. Ikke så rart, men det blir jo veldig feil når ikke hele bildet blir med. Hvorfor blir ikke vår versjon av ting i større grad lagt vekt på? 

Råd

Dere må høre på ungdommene i nesten alt. Det er vi som må bo der og får hjelp der. Det er sjansen vi har. Selv om vi gjør dumme ting, er frekke, vanskelige, sliter med rus eller andre ting, så er det våre liv. Derfor må dere høre godt etter på hva vi sier.

Vi vet selv mange av svarene på hva som kan hjelpe oss. Det er avgjørende for oss om dere voksne tror dette er grunnleggende kunnskap for dere for å hjelpe oss på bra måter.

Noen institusjoner er svært flinke til å høre på ungdommer. De hører på måter som gjør at du sakte men sikkert begynner å stole på dem og får følelsen av at du er mye verdt. Disse institusjonene burde bli læremestre for andre.


Vi trenger voksne som vil bli kjent med oss gjennom å snakke med oss og være sammen med oss. Vi merker fort forskjellen på de som kjenner til oss fra mappene og de som kjenner oss slik vi er som mennesker.

Vi må få være med å bestemme hvilke voksne vi skal ha de mest fortrolige samtalene med. Om vi finner voksne vi stoler på og tør å snakke sant til er helt avgjørende for å få det godt. 

Hvem skal bo hvor


”På denne institusjonen er mye forskjellig ungdom. Alle sliter med sitt. Hvis unge med adferdsproblemer, rus og omsorgssvikt braker sammen, blir det en gjeng uten like”

”Institusjonene må ikke være for små. Da blir det altfor mange voksne hengende rundt oss. Alle ungdommer trenger å lære seg ungdomsfellesskap, ellers kommer vi ingen vei”



”Jeg begynte å ruse meg her på denne institusjonen da jeg var 13 år. Da var det bare ungdom med rusproblemer her. Slik kom jeg inn i rusen” 

Erfaringer

Mange oss som har havnet på barnevernsinstitusjoner, har kommet inn i barnevernet fordi vi har opplevd omsorgssvikt hjemme. Kanskje har vi selv verken problemer med rus eller aggresjon. Da kan det være veldig skremmende å bli plassert med folk med disse problemene.

Noen har prøvd rus før vi kom på institusjon, men slett ikke alle har. 
På institusjonene får mange av oss tilbud om å prøve. Det er lett å bli fristet, for å føle en tilhørighet til de ”tøffe”, ofte litt eldre ungdommene.

Verken for få eller for mange unge på en institusjon er bra. Mindre enn re gjør at miljøet blir voksendominert, for mange gjør at du forsvinner i mengden. 

Råd

Vi i Barnevernsproffene ber om at barnevernsinstitusjonene i Norge blir mer rettet mot ulike grupper ungdommer. Det må skilles etter hvilke behov vi har. Ungdommer som bruker rus i et visst omfang før de blir plassert i institusjon, må aldri plasseres sammen med ungdom som ikke bruker rus. INGEN ungdom må bli introdusert for rus på en institusjon, der barnevernet skal ta vare på deg.


Barn og unge med mye utagering og problemer med vold, må helst ikke bo med de som er stille og forsiktige.

En del institusjoner er for store, noen er for små. Mindre institusjoner, med 4-8 ungdommer, mener vi er passe. Da kan det kjennes litt mer normalt, litt mer som den familien du ikke kan være i. Og de voksne kan følge opp hver av oss. 

Voksne


”Det er veldig viktig at de viser omsorg. At de er der fordi de bryr seg, ikke bare fordi det er en jobb. Du må like folk veldig, veldig godt om du skal gjøre en god jobb her”

”Faglig kompetanse spiller en rolle, men det er viktigere med erfaring og omsorg. Det er viktigst at de voksne tenker omsorg. Og at de spør oss om hvordan omsorgen blir bra”

”Flere steder jeg har vært, har jeg hatt følelsen at de voksne ikke har brydd seg. De hører ikke på deg, de kjenner deg ikke. Men sånn er det ikke her jeg er nå. Det er helt annerledes når du endelig kommer et sted som dette”



”Om jeg jobbet i barnevernet, ville jeg behandlet ungdommene ut ifra den alderen de var i. Jeg ville fortalt de hva som var sant, ikke drevet med luring, triksing og liksom å beskytte meg. Blir ikke rustet til livet av sånn som barnevernet gjør det”

”De voksne trenger livserfaring, ikke høyskoleutdanning. Det handler om livserfaring og innstilling. At man vil hjelpe”    

Erfaringer

Noen av oss har møtt voksne som vi opplever at virkelig bryr seg. De har blitt blant de viktigste personene i vårt liv. Men ikke så mange av oss har opplevd dette, dessverre. Alle burde oppleve det. Det er jo på en måte den eneste sjansen vi har.

Det kjennes som at for en del voksne er rutinene og kaffekoppene på pauserommet viktigere enn at vi står midt i noe vanskelig og trenger hjelp fra dem akkurat der og da.

Mange av de voksne på institusjonene er for flinke til å skrive rapportene om hva vi gjør – og for flinke til å følge reglene. Om vi skal få det bedre, er det mye viktigere at de kan føle med oss og være snille mennesker. At de lærer oss å mene sjøl og viser oss at det er bra å tørre å si hvordan ting kjennes.

Vi merker fort de voksne som ikke bare er ”på jobb”, men som viser hvem de er som person. Dette er de som har den ekstra omtanken, som sier du kan ringe når du trenger det og som dermed stoler på at du ikke misbruker det. Disse voksne kan bidra til at livet vårt tar ny retning og at du begynner å stole på folk igjen. 

Råd

Tilstedeværelse, fleksibilitet og lydhørhet for det vi sier og hvordan vi har det er viktigere enn alle rutiner, systemer og rapporter. Barnevernssystemet må bli mye flinkere til å fremheve og ta vare på de voksne som ungdommene setter høyest, fordi de er voksne som er medmennesker og gir av seg selv.

Vi må få møte voksne som er reale, har humør og er til å stole på. Dette er livsviktig for oss om vi skal lære å stole på voksne igjen. Å tørre å knytte relasjoner til voksne igjen er den eneste muligheten vi har, dette må barnevernet ta mye mer på alvor.

De voksne på institusjon trenger ikke være så mye ”utdanna”, i hvert fall ikke roses for å gjøre ting på profesjonelle måter. Det skaper lett avstand i forholdet til oss. Det viktige er at de har livserfaring og at de selv har erfaringer de kan bruke. Vi barnevernsproffene mener at alt i alt er livserfaring, medmenneskelighet og åpenhet viktigere enn alle fagbøker som finnes. 

Turnus


”At de skifter voksne hele tiden er ikke bra for meg. Vet ikke hva de tar hensyn til når de bestemmer det sånn. Nå skifter det hele tida, før var de i hvert fall her noen dager i slengen”

”Jeg ser ofte over 20 voksne her i løpet av en dag. Det må da være feil?”

”Når det er overlapping av tre vakter per dag, skjønner de voksne ofte ikke helt hva som har skjedd. De leser bare rapportene og gjør lett ting på feil måte. Hvis jeg gjorde noe galt, går de inn på kontoret og leser rapporten”

”Her er det helt annerledes. Her er de på vakt flere uker, da orker du
 å åpne deg litt. Da går det an å stole på dem. Og du vet at de er der på kvelden og neste dag, så du kan heller ikke lure dem så lett. Det er bare fordeler for oss når de er der lenge i strekk”

”Medleverturnus er veldig bra. To uker på og to uker av. Det viser at de bryr seg. At de gidder å bruke så mye av seg på jobben. Det er viktig for meg”



”Når de voksne bor med deg, kjenner de at de er litt i din situasjon. Og du føler deg som en del av en stor familie. De står opp med deg og slikt. Normalt på en måte”

”På alle stedene jeg har bodd har det vært nye folk flere ganger om dagen. Da glir man bare gjennom systemet og behandlinga. Det er bare å late som alt er bra de dagene du har kontakt med den voksne. Så kommer det en ny, som ikke har tid til å følge opp. Lett å manipulere”

”Når de voksne er her mange dager av gangen, lærer du noe veldig viktig, nemlig at du må ta hensyn til voksne. De har også gode og mindre gode dager, og de kan være lei seg. Dette føler du ikke du må ta hensyn til når de går av og på hele tida” 

Erfaringer

Mange av oss i Barnevernsproffene har erfaring fra mange ulike institusjoner. På de este institusjonene, går de voksne går morgen-, kvelds-, nattevakter og helger. Det er utrolig slitsomt å treffe nye voksne hele tiden. Mange dager treffer du 10-15 voksne.   

Det sier seg selv at det er vanskelig å knytte seg til voksne som byttes ut hele tida. Hvem skjønner ikke det, lurer vi på. Vi vil gjerne høre de som bestemmer i barnevernet fortelle oss hvorfor denne slags turnus er best for barn og ungdom.

Noen av institusjonene har ordninger der de ansatte er fra re dager til to uker på jobb. Dette opplever vi bare positivt. Alle vi Barnevernsproffer er enige i dette. 

Råd

Vi trenger nær relasjon til i hvert fall en voksen. Dette tar lang tid å bygge opp, fordi mange av oss i utgangspunktet stoler lite på voksne. Det må derfor ikke være turnusordninger der voksne skifter vakt ofte.

Turnusordningene må på alle institusjoner legges opp for å ta hensyn
til ønskene våre om å knytte oss til de voksne. De voksne må helst være der flere dager om gangen. Ordningene der voksne skifter ofte, må være for å ivareta de voksne. Men barnevernet er for oss, derfor må dette forandres. 

Grenser & låsing


”Grensesetting på institusjon kan ødelegge mye tillit, hvis vi ikke vet at dem som jobber der bryr seg om oss. De må først gjøre oss trygge på det”

”Grensesetting er omsorg bare når det gjøres bra. På de fleste institusjonene prater de mye om det, men de står ikke for det i mange vanskelige situasjoner. Da blir det liten vits”

”De kaller det grensesetting også når de låser folk inne på rom eller låser institusjonene, uten at ungdommene forstår. Da virker det helt motsatt”

”Noen av de voksne legger deg i bakken for ingenting. Om du krangler eller sier imot dem. Også holder de deg til du ikke stritter imot lenger”

”Nesten alle stedene jeg har vært, har de brukt fysisk makt når de ikke trenger det. Det er kjipt. De voksne burde trukket seg unna, gitt ungdommene tid til å roe seg ned. Vold gjør at ungdommene blir verre. Man må snakke sammen”

”Den som holder meg kommer med arket som jeg må skrive under på etter har de holdt. Jeg må bare skrive under, selv om det ikke var sånn jeg opplevde det. Ellers blir det kanskje enda verre neste gang”




”Du utagerer ikke uten grunn. Jeg har aldri vært voldelig mot andre enn institusjonsfolk”

”De som bryr seg om meg, holder meg knapt. Men de fleste mannfolka her holder. Noen gjør det mye, du kan få ”tent ei fyrstikk” inni hodet på dem på et blunk. Da kan de og være veldig forbanna når de holder deg. Etterpå spør de om du er rolig, og gir ofte kjeft i samme slengen”

”Her er konsekvensen å dras med på tur, hvor vi må snakke ut om ting. Veldig strengt, men viktig. Der jeg var før, hadde vi ”slusa”, et rom med seng og bad. Jeg satt der i timesvis uten voksne til stede. Det nytter ikke å sette oss på et isolat og si ”skjerp deg”. Det blir bare straff”

”De må snakke med oss om grensene, høre om vi har bedre forslag. Da lærer vi mer. Vi kan ikke bestemme alene, men må bli hørt på”

”Her setter voksne grensene på en fin måte. Gjør det lett å følge. Vi får gjøre ting, men det finnes grenser for hvor mye og hva” 

Erfaringer

Grensesettingen viser mye om hva slags voksne som jobber der. De fleste stedene vi i Barnevernsproffene har vært på, gjøres grensesettingen på måter som ikke hjelper så mye. De voksne informerer om grensene, men de er ikke samkjørte og grensene blir for tilfeldig utøvd.

Det er viktig at de voksne ikke blir sinte eller skumle. Eller at de mister kontrollen. Det har mange av oss opplevd for mye av hjemme og vi vil ikke at barnevernet skal være sånn. Vi vil få grenser på trygge måter, for å lære. Om jeg skal tørre å si meninga mi eller klage på holding eller annen grensesetting, må jeg være overbevist om at de vil høre dette og at det ikke blir brukt mot meg.

Noen av oss har vært på institusjon der de grensesetter for å hjelpe oss, for at vi skal bli trygge. Det kan være strengt, men du kjenner at de voksne allikevel er snille og vil godt. Da fungerer grensesetting på måter som gjør at vi kommer oss bra videre i livet. 

Råd

Vi vil ha grenser, ingen tvil fra oss. Men først og fremst må dere i barnevernet få god kontakt med oss. Da kan det bli bra grensesetting.

Ikke vær sånn kompis som lukker ofte øynene for det som skjer. Vær en kompis som bryr deg om at jeg skal ha det godt.

Sett grensene til ungdommenes beste, ikke for å utøve makt eller for å straffe. Vi ber om respektfull grensesetting, der vi samtidig er sikre på at dere bryr dere. 

Rus


”De voksne var redde for å si noe. Ett sted solgte jeg trekk (hasj) til de andre. En voksen kom inn på rommet fordi brannalarmen gikk når vi røyka. Det sto mekk og bøtte med en aske på bordet. Hun ba oss gå ut for å røyke”

”Jeg fikk større og større problemer med rus for hvert sted jeg var på. Det var ingen voksenkontroll, ingen konsekvens, ingen som brydde seg”

”Første gang jeg prøvde andre rusmidler enn øl, var på institusjon. Jeg ble plassert der fordi jeg drakk litt, så prøvde jeg nye ting. Det var en feilplassering”

”Her klarer man å holde rusen borte, fordi ungdommene velger å ikke ta med rus hit. Det er upopulært blant de andre ungdommene. Ruser du deg, ”peprer” folk deg ned på storsamling. Jeg fikk helt sjokk første gangen”



”Det er mest de andre ungdommene som gjør at det er rusfritt på huset. Du svikter hvis du ruser deg. Blir du tatt, er det ut på tur i fjellet. Da må du jobbe med ærlighet og slikt”

”Et sted jeg var, rusa jeg meg da en ansatt kom inn. Han sa jeg måtte sove godt, det ble ikke fulgt opp med konsekvenser.”

”Da de fant ut at jeg hadde rusa meg, sa de bare at hasj var farlig. Ingen behandling, bare at jeg ble tatt med på tur. Stod på ski og brett. Slappa av, kosa meg. Så var det tilbake igjen - og fortsette” 

Erfaringer

Det brukes mye rus på barnevernsinstitusjonene i Norge, dessverre. Mange år av livet vårt har gått vekk i rus. Skulle ønska vi ikke hadde fått rusa oss på institusjonene.

Mange av oss har opplevd at vi sitter og ruser oss på rommet, en voksen kikker inn, småprater litt og går igjen. Ingenting skjer. Vi tror en del av dem ikke kan nok om rus til å skjønne hva som skjer. Andre orker ikke eller tør ikke gripe inn. Det er lettere bare å late som det ikke skjedde, virker det som.

Det er ikke bra å sette ungdommer på skjerming, hvitt rom med en sofa og Donald, i noen dager. Du skal bare få ut rusen og de snakker ikke særlig med deg. De må heller ta oss med av gårde et sted. 

Råd

Vi er selvfølgelig fornøyde der og da, om dere ser gjennom fingrene med rus. Men for livet vårt framover er det jo aldri noe bra. Derfor må dere kunne nok. Og dere må ha mot til å gripe inn og ta tak i det.

Rus er alltid flukt, husk det. Så det hjelper jo ikke å bare jobbe med rusen. Uten rusen må det fins alternativer inni deg. Ikke bare aktiviteter å gjøre, men noe annet du bryr deg om inne i deg. Dette må jobbes med samtidig. 

Flytting


”Jeg var veldig redd. Første gang jeg ble flytta til institusjon var jeg 15. Jeg tenkte, hvor skal jeg nå? Jeg var ikke forberedt og skjønte ingenting. Du føler deg så liten når du ikke får vite noe.”

”En venninne av meg måtte pakke sakene sine på fem timer. Stedet hun bodde på ble nedlagt, pga anbud. Hun visste ikke hvorfor de ikke hadde fortalt henne om dette.”

“Jeg har flyttet 16 ganger. Ofte fordi stedet jeg bodde gikk konkurs eller tapt anbudsrunder. Ingen av de voksne har holdt kontakt med meg fra en plass til neste. Ingen har fulgt meg. Jeg stoler ikke på voksne mer.”

”De fleste gangene har jeg ikke fått vite at jeg skal flytte før de har vært på døra mi. Det typiske er at politiet har kommet, jeg ikke har fått varsel. Politiet har heller ikke gitt meg informasjon underveis i flyttinga.”


”Vi snakket aldri om det etterpå heller, hvorfor det skjedde og sånn. Det blir feil. For det er veldig drastiske tiltak når de sender politiet på døra.”

”Uansett rømningsfare, må dere melde ifra i forveien og prate med oss ungdommene. Ikke bare komme og fortelle om flytting.”

”De gangene de har fortalt meg hvor jeg skulle, var det mye bedre. Da føler du deg som et menneske og skjønner hva det handlet om. Men den beste gangen, var da de tok meg med på råd og spurte meg om hva slags sted jeg kunne ønske å bo på.” 

Erfaringer

Vi i Barnevernsproffene har for det meste blitt flyttet, flere mer enn 10 ganger. En har blitt flyttet 16 ganger. Vet dere hva flytting gjør med oss? Om dere skjønte det helt, tror vi det ville blitt færre flyttinger.

Mange av oss flyttes uten å vite hvorfor, i beste fall får vi beskjed rett før. Du føler deg veldig liten da. Du kan også bli veldig redd. Mange av flyttingene har vært altfor dramatiske, med politi innblandet.

Det kjennes utrolig vanskelig å være så lite verdt at barnevernet bare kan legge ned et sted pga anbud. Du kjenner deg som en pakke, kan bare sendes videre. Men vi er mennesker, med altfor mange sår fra før.


Noen ganger pakker vi ikke ut, vi regner med å måtte flytte igjen snart. Tror ikke de som bestemmer skjønner hvordan det er å bo i ei eske.

De kan lokke med å fortelle ganske overfladisk om den nye institusjonen, for eksempel hva slags aktiviteter de har der. Det er jo ikke det som avgjør hvordan et sted er.

De fleste av oss har ikke opplevd å ha innflytelse på flyttingene. Vi blir ikke spurt om hva som er bra for oss. Men noen av oss har opplevd å bli tatt med på råd. Da er det helt annerledes. Da kjenner du at de vil det beste for deg, at de vil du skal til noe som kjennes bedre for deg. 

Råd

Hjemmene våre kan ikke legges ned så lett som nå. Ordningene med anbud er vond å være offer for, dette må ikke fortsette. Det lager for mange sår og etter ei stund gror de ikke. Flytting må ikke brukes som straff eller noe som skal tvinges igjennom på den måten at vi bare er en brikke. Da setter det seg inni oss for alltid. Flytting må i størst mulig grad unngås når ungdommene ikke ønsker det.

Om barnevernet tenker på flytting, må de snakke med ungdommene. De må være svært åpne med å fortelle de riktige grunnene til at de tenker på flytting. Nesten uansett grunner, må barnevernet vurdere flytting sammen med ungdommen.


Hvor ungdommen skal flytte, må avgjøres sammen med ungdommen. Det er helt nødvendig for at ungdommene skal komme godt i gang på enda et nytt sted og at vi ikke skal miste troen på voksne. Og for å følge barns rettigheter – om at alt som skal gjøres for barn og unge skal gjøres til vårt beste. 

Saksbehandlere


”Jeg har ringt til saksbehandleren min og spurt om å bli fulgt opp mer. Hun forklarte at hun har så mange ungdommer, så det går ikke.”

”Saksbehandleren min har vært her to ganger på to år. Hun kom bare når det skjedde grove ting.”

”Det er sårt når saksbehandler ikke følger opp. Vi hører de skal ringe, men så ringer de ikke. Ungdommene venter, men de tar nesten ikke kontakt. Det er jo de som tar alle avgjørelsene og vi som lever livet det handler om.”



”Hvis du ringer og legger igjen beskjed på svareren, så er det slett ikke sikkert hun ringer opp igjen. Så ringer du uka etter, så får du vite at hun har ferie. Etter to uker når du ringer opp igjen, får du vite hun er i møte. Og sånn kan det fortsette.”

”Saksbehandleren sitter jo med livet mitt i hendene sine, på en måte. Da er det jo ganske viktige greier.” 

Erfaringer

Mange saksbehandlere tar for sjelden kontakt. Når vi tar kontakt med dem, tar det ofte lang tid før de kan hjelpe. Dette gjør at mange av oss føler vi ikke har noen å snakke med utenfor institusjonen.

Når de har så dårlig tid, vil du ikke forstyrre. Derfor blir det etter hvert sånn at du bare lar være å ta kontakt. Det betyr ikke at alt er greit. Det betyr bare at du er redd for å bli mer skuffet eller at du har gitt opp.


De saksbehandlerne som bryr seg, lytter fordi de er oppriktig nysgjerrige på svarene vi gir. Det kan gjøre at dere kan bli veldig viktige for oss. 

Råd

Som saksbehandler kan du være med å forandre livet vårt. Er du oppriktig interessert i å snakke med oss sånn at vi blir trygge, kan vi fortelle det som er sant. Om du vil bruke de svarene til å støtte og hjelpe oss, kan livet ta viktige retninger.

Husk hele tiden at det er vi som skal få hjelp av barnevernet og at vi som skal få hjelp må få være med å bestemme hvordan hjelp vi har mest bruk for. Du må ikke ha fastspikra meninger i hodet om dette. Da kobler vi fra og gjemmer oss inne i oss sjøl. 

Skole


”Det eneste kravet jeg hadde for å flytte hit, var at jeg skulle få gå på skole. Men hvor ble det av det? Plutselig skjønte jeg de hadde ment intern skole. Nå går jeg 1.videregående om igjen, det kjennes ille.”

”Jeg ble lovet skole når jeg kom hit. Barnevernsjefen løy til fylkesnemnda, han sa jeg skulle få gå på vanlig skole. Etter fem måneder her fikk jeg gå tre dager i uka på skole. Skittent spill, men hvem kan vi si fra til?”


”Hvis jeg ikke får gå på skole, hvorfor skal jeg slutte med salg av dop da? Jeg kunne ha solgt dop og tjent masse penger i stedet da.”

”Noe av det verste i barnevernet er at jeg ikke har fått gått på skole. 
Har mast om dette fra jeg var 13. Et sted fikk jeg skolegang, neste sted ikke. Sånn var det hele veien. Da jeg kom hit, måtte jeg testes enda en gang.” 

Erfaringer

Barnevernsproffene uttrykker frustrasjon over at tida brukes til å testes eller vente på skolegang. Flytting gjør skolegang vanskelig. Vi testes, begynner litt på skole, slutter, venter, testes igjen og begynner litt igjen. Dette betyr hull i skolegangen.

Mange av oss tror ikke alltid voksne forstår hvor viktig skolegang er. Kanskje fordi vi har så mange problemer. Men skolegang er viktig for oss. 

Råd

Selv om det kanskje ikke alltid er lett å forstå, så betyr skolegang mye for ungdommer i barnevernet. Det oppleves akkurat like meningsløst for oss som for andre unge, når årene bare går med til venting. Vi ber dere ta dette alvorlig og sikre skolegangen vår. 

Være på institusjon


”Jeg føler meg verdiløs nå. Jeg føler meg som et vedtak på et papir. Ingen i barnevernet har prøvd å bli kjent med meg. De har bare flyttet meg rundt som en mappe, kjennes det som. Fått meg til å oppføre meg skikkelig, men ikke bli kjent med det vonde og såre inni meg”

”De spør ikke på ordentlig hvordan du har det. Er du sinna, spør de ikke hvorfor”

”Jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke at jeg hadde det vanskelig. Jeg viste det i stedet ved å utagere. De skjønte det ikke, i stedet så de på meg som den store stygge ulven som ikke gjorde som de sa”

”Det var godt endelig å få trygghet rundt seg. Og ikke ha foreldrenes problemer så tett på”

”Her tar de voksne seg god tid til å snakke med ungdommene. På andre steder er de bare på jobb. Her bryr de seg, de legger deg aldri ned i bakken hvis du blir sur. De vet det kan ødelegge tilliten for alltid. Derfor løser de det på bedre måter her”

”Individuell behandling er ikke god behandling. Jeg vet for jeg har prøvd det mye. Jeg trenger å høre på andre unge med erfaring, ikke bare snakke med voksne. Det er en forenkla løsning å drive individuell behandling. Ungdom trenger å være med andre ungdom, for å bli rusta til å leve bra etterpå”



”Det er godt å få hjelp til å kunne være sammen med andre. Mange av oss kan ikke det når vi kommer til en institusjon. Vi er redde og ego på samme tid, da kan det virke som vi er helt hensynsløse”

”Jeg føler at de bare har trukket tilfeldige behandlingsopplegg fra en mappe. De hadde lappetrekning for å plassere meg, for å bli ferdig med meg. Jeg har tenkt mye på dette. Jeg har trengt trygge rammer og noen som kunne ha hjulpet meg med å bearbeide all dritten”

”Du blir hele tida spurt om å være med på ting. Bra at det er aktiviteter der, men det må ikke bli for mye”

”Det er mye mas. Jeg må forholde meg til de voksne der hele tida. Du føler deg som en taper, fordi du må henge mye med de voksne. Det må de voksne forstå bedre”

”Du får respekt for de voksne som bryr seg og som respekterer deg. De andre må du bare drite litt i” 

Erfaringer

De fleste Barnevernsproffene nevner bra ting i barnevernet og at de er glad for at de har fått hjelp. Det som nevnes ofte er aktivitetene, maten og turer.

Men mange mener at de i for stor grad opplever at de er på oppbevaring. Det handler mye om at de skal lære å oppføre seg ordentlig. Det handler for lite om å bli kjent med ungdommene og å komme ”under huden”. Det blir for mye ”overflatebehandling” i barnevernet, som noen kaller det.

Egen erfaring som ung er ikke nok å bygge videre på. Vi må lære av andre også. Derfor må vi ikke bare få hjelp av og forholde oss til voksne. Det er minst like viktig at vi lærer av erfaringene andre ungdommer har. Og å lære å forholde oss til andre ungdommer. 

Råd

Barnevernet må hjelpe oss til å greie oss på egen hånd sammen med andre unge. Derfor må dere prioritere høyere å trene oss i å være i fellesskap med andre unge. Ikke bare gjøre ting sammen, men også øve på å snakke bra sammen, utfordre hverandre og gi hverandre løsningsforslag.

Det er mye lettere for oss å slappe av og få tillit til voksne som er menneskelige, og som kan vise at de gjør feil og har mangler. Når vi kjenner dere er trygge nok til det, smitter tryggheten lettere over på oss.


Dere må mye oftere spørre oss om hvorfor vi gjør som vi gjør – høre på og prøve å forstå årsakene. På den måten kan vi selv lære om hvorfor vi reagerer som vi gjør og dere kan hjelpe oss med å gjøre grunnleggende endringer inne i oss. 

Drømmeinstitusjonen


Barnevernsproffene har blitt utfordret på å beskrive drømmeinstitusjonen sin. Her er svarene:

Bli hørt
Vi blir spurt om hva som er bra for oss for å få det bedre. Barnevernet ønsker tilbakemelding på hvordan det kjennes å bo der Innspillene fra oss brukes til å gjøre endringer.

Innholdet
Fleksibilitet og lydhørhet for oss og hvordan vi har det er viktigst. Rutiner er også viktig, men viker tilbake for fleksibilitet og lydhørhet. Dere voksne blir kjent med oss og hjelper med det vi strever med.
 Vi deler meninger og utfordringer med de andre ungdommene

Skole og fritid
Vi kommer videre med skolegang og bruker ikke mye tid på venting. Vi har tilbud om aktiviteter og turer på fritida.

Voksne 
De voksne snakker med oss på en likeverdig måte.
 Dere gir av dere sjøl og er opptatt av å spørre for å forstå. Dere grensesetter oss på måter som gjør at vi blir inspirert til å holde grensene. Dere legger oss ikke i bakken.



Turnus
Dere voksne er der mange dager sammenhengende, helst ei uke eller to.

Størrelse
4-8 ungdommer bor sammen, så det er et ungdomsmiljø der, Og at vi ungdommene lærer å forholde oss til hverandre.

Stedet
Det ser ut som et hjem, at det bor noen der. Det er koselig der, som det skal være i et hjem 

Om proffene

Barnevernsproffene er 24 unge, 14-19 år, profesjonelle i barnevern. Profesjonelle fordi de har mye erfaring, fra mange institusjoner. I snitt har de flyttet 7-8 ganger.

Ungdom, svært erfarne i å kjenne norsk barnevern ”på kroppen”, er i dette prosjektet invitert til å uttrykke erfaringer og å gi råd til barnevernet i Norge. Deres enkelthistorier er ikke vektlagt. Fokuset har hele tiden vært på deres opplevelse av hva som har vært godt og hva som har vært dårlig i den hjelpen de har fått. Proffene har også blitt utfordret til å foreslå endringer av praksis - for at enda flere skal få bedre hjelp av barnevernet.

Barnevernsproffene er fra ulike deler av landet. De fleste møtte vi to eller tre ganger i små grupper. Vi har brukt visuell metodikk og intervju. I alle treffene var de samme hovedproblemstillinger utgangspunkt.

Vi har ønsket å gå i dybden og deretter løfte frem et lite utvalg ungdommers opplevelse og forståelse på noen tema. Dette ville vært umulig å få frem gjennom kvantitative spørreundersøkelser. Svarene fra 24 unge mener vi allikevel har stor overføringsverdi. Deres opplevelse og forståelse etter å ha vært på mange ulike barnevernsinstitusjoner i oppveksten, har mange likhetstrekk. De trekkene som hyppig går igjen er oppsummert i denne resultatrapporten.

For å finne ungdommene, kontaktet vi like mange offentlige og private institusjoner. De private institusjonene fant lettere ungdom til prosjektet. Avslutningsvis i innsamlingsprosessen, gikk derfor vi konsekvent inn for å rekruttere unge fra offentlige institusjoner. Mange offentlige ansatte vi kom i kontakt med, synes prosjektet var viktig og interessant, men bare én offentlig institusjon - etter utallige telefoner og eposter - kunne hjelpe oss med deltakere. Allikevel har svært mange av Barnevernsproffene erfaring fra å ha bodd på offentlige institusjoner. 


Resultater

Resultatene fra dette prosjektet ble presentert i Oslo 29.mai 2009.
I salen satt ledelse, regiondirektører og fagfolk fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet, representanter for Barne- og Likestillingsde- partementet, Familie- og kulturkomiteen på Stortinget og fra mange av de frivillige organisasjonene som arbeider med barnevern i Norge. Ungdommene la fram, tema for tema. Alle de voksne kunne stille spørsmål til proffene.

Vi så mange våte øyekroker denne dagen. Ikke fordi ungdommene fortalte om det som har vært vondt og vanskelig. Men fordi de formidlet med så mye styrke og klokskap. Erfaringer ble konkret beskrevet og klare svar uttrykt. Så klart at både fagfolk og politikere nå har mulighet til å bruke disse svarene flittig, når barnevernet skal utvikles videre.

Samtidig formidlet ungdommene sterke ønsker for livet sitt og fram- tida. Da hver og en av dem mot slutten fikk siste ord, brukte de det til å takke de voksne for at de hadde kommet og at det var sterkt å oppleve å bli tatt sånn på alvor.

Fra FNs barnekonvensjon Artikkel 12
” Barn og unge har rett til å si sin mening og bli hørt
De har rett til å si sin mening i alt som angår dem. 
Deres meninger skal bli møtt med respekt og tatt på alvor”

19.november 2009 er det 20 år siden Barnekonvensjonen ble bestemt å gjelde i Norge. I 2003 ble den del av norsk lov. I Barnevernsproffene lærte vi at det er langt igjen før unge i barnevernet opplever at denne rettigheten er innfridd for dem. Men bra ting skjer:

Fra ”Snakk med meg”, veileder fra BLD om å snakke med barn og unge i barnevernet (2009):”I godt barnevernsarbeid bør og skal barn og unge tas med og vi må gi alle den samme muligheten. ”Forskning viser at barnevernstjenesten i overraskende liten grad snakker med barna om sakene det gjelder.” ”Et viktig prinsipp i all offentlig forvaltning er at alle skal høres når saken deres behandles og være med å utforme tjenestetilbudet”.

Barnevernsproffene vil arbeide videre: Høsten 2009 skal vi bl.a. på besøk til Barne- og likestillingsdepartementet Fagforbund og frivillige organisasjoner Konferanser i regi av BUF-etat i regionene 

Takk!

TAKK til hver og en av dere Barnevernsproffer som har bidratt. Dere har delt med oss egne gode og dårlige erfaringer, med et sterkt ønske om å hjelpe andre. TAKK for klokskapen, styrken og håpet dere deler med oss.