Magasin: Ingenbarnsland (2015)


Hvordan kjennes det når du er et barn som lever med vold hjemme? Hva tenker barn og unge selv om vold? Vet de hva vold er? Og: Hvordan må voksne være, særlig de som barna og ungdommene møter daglig, for at barn skal våge å åpne seg? De unge har tanker som vi tror kan hjelpe samfunnet til å forstå mer av volden og hvordan hjelpe og forebygge mest mulig effektivt.


Bestilling av hefter:

Bestill i trykket versjon ved å sende e-post til: post@forandringsfabrikken.no

Pris: 1 stk kr. 60, 5 stk. kr 250,- 10 stk. kr. 400,-  25 stk. kr 750. Porto kommer i tillegg. 

Innhold

Vi bruker denne forklaringen på hva vold er

Vold er enhver handling som skader, smerter, skremmer eller krenker et barn eller en ungdom. Det kan være fysisk vold, psykisk vold, seksuell vold og overgrep, materiell vold og trusler om vold som fører til frykt for vold.

Barneloven tydeliggjør at alle former for vold mot barn, både fysisk og psykisk, er forbudt. Det gjelder også om slik vold utøves av foreldre som ledd i oppdragelsen. Avstraffelse er ikke en akseptabel oppdragelsesmetode i Norge. Barn skal ha det samme rettsvern mot vold som voksne. (§ 30 i Barneloven).

Å beskytte barn og unge mot vold og overgrep er høyt prioritert fra myndighetene. Prinsippene er og del av FNs barnekonvensjon, artikkel 19, hvor vi forplikter oss til å beskytte barn mot ”alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting.”

Forandringsfabrikken har arbeidet med flere prosjekter der vold har blitt tatt opp som tema av ungdommene. JustisProffene er unge, 13-20 år, som har begått lovbrudd. 
De presenterte i 2009-2011 resultater for justisminister og stortingspolitikere. Også de hadde et sterkt fokus på hva vold i oppveksten har gjort med dem. BarnevernsProffene har i flere prosjekter delt erfaringer om vold. I prosjekt «MinoritetsRåd», ga unge råd til barnevernet.

Et viktig tema i prosjektet ble vold i nære relasjoner. Noen av deltakerne viste forståelse for frustrasjonen hos foreldre som kommer fra kulturer der bruk av vold er vanlig og akseptert i oppdragelse av barn. Samtidig var de opptatt av at foreldres bruk av vold overfor barn og unge, kan føres videre til nye generasjoner om ikke riktige tiltak settes i verk. De hadde klare tanker og forslag til tiltak på dette området.

Gjennom ”Ingenbarnsland” ville vi invitere unge som rådgivere til samfunnet. Vi ville ta deres erfaringer og innspill på dypt alvor. 


40 unge introduserer


Jeg trodde det var normalt
Jeg forsto ikke hvor alvorlig det var, det var så vanskelig å skjønne.
 Jeg sa det ikke til noen, for jeg trodde det var lov å slå barn
. Han sa det sto i Bibelen at det skulle være sånn. Jeg trodde det i mange år.

Jeg tenkte det var meg det var noe galt med, at det var min skyld.
Jeg skamma meg. Følte at det var min egen feil. De andre i klassen ble jo ikke slått, så da må det jo være noe med meg. Når de ikke ser at det er noe galt med foreldrene, så tror de det er noe galt med barnet.

Jeg sluttet ikke å elske mamma, jeg sluttet å elske meg selv
Jeg merker det mest når jeg har mine problemer, at det ville ikke vært sånn hvis barndommen hadde vært bedre. Jeg lærte at det var farlig å gråte. Jeg fikk juling når jeg gråt. Jeg føler meg hard som stein. Jeg var så misunnelig på barn som kunne si til foreldrene sine at de var glade i dem. 


Noen voksne burde skjønt. De burde spurt
De så bare på de gale tingene jeg gjorde. Ikke på det som lå bak. Det føltes som om de ikke brydde seg.
 Jeg tror ikke de voksne vil skjønne. De vil ikke ta inn at verden er sånn og at sånne ting skjer. Det er lett å si at nei, det er ikke sant. Jeg tror voksne ofte tror at andre tar ansvar.
 Mange voksne er redde for å ta feil. Bli uvenner med foreldrene.

Barn som ikke blir trodd mister tillit til voksne
Jeg tester voksne, om jeg kan stole på dem. Jeg ser hvordan de reagerer på det jeg sier. Følger også med på om de sier det videre uten å avtale det med meg først. Kan jeg ikke stole på dem, så stikker jeg.
 Jeg har følt at jeg ikke blir trodd fordi jeg bare er et barn. Derfor sliter jeg med å stole ordentlig på voksne. Jeg sa det til læreren min. Fordi jeg visste at hun var glad i meg, kunne jeg stole på henne. Venninna mi ga seg ikke, fikk meg til helsesøster. Til slutt fortalte jeg, fordi jeg kjente at hun tok meg på alvor.

Glimt fra oppveksten

"

Jeg hører aldri fine ord. Du er verdiløs, var et uhell, du burde ikke være født.

En dag jeg kom hjem, måtte mamma til sykehuset. Det var verre enn at han slo oss. Det skjedde noen ganger mens jeg sov. Jeg våkna mange ganger av at de tok kvelertak og slo meg.

Pappa har slått mamma mye og mamma har slått meg. Hun prøvde å kvele meg en gang da jeg var fire år.

Mamma trua med at jeg skulle sendes bort. Jeg gråt hver natt i to år. Holdt bamsen så tett inntil meg, for jeg tenkte at jeg i alle fall skulle ha den.

Han var voldelig på en veldig snikete måte. Flink til å skjule det. Virket ikke som en voldsmann. Han truet oss. Jeg var veldig redd.

Bror slår, biter, kaster ting. Han har ødelagt tre TV’er, hyler, roper, slår mamma. Vi vet aldri når det kommer utbrudd, går på tå hev.

Da jeg var liten, hadde jeg en hund. Jeg pleide å ta med henne på rommet, så lukket mamma døren. Så satt jeg der og hørte på.

Jeg har sett pappa nesten drepe mamma.

Pappa har alltid vært slem mot mamma og oss da vi var små. Da de skilte seg, fikk han samvær 40 prosent. Mamma prøvde å si fra om at dette er galt, men ingen hørte. Pappa truet oss, sa hva vi skulle si. Vi kom oss ikke ut av det.

Med en gang de gifta seg, snudde han. Bestemor bodde hos oss. Hun tok med barnebarna opp på rommet hver gang han slo mamma.


Da han skjønte hvor mye kattene betydde mye for meg, tok han dem ut i skogen og skjøt dem.

Hvis jeg hadde gjort noe som var litt galt, skulle jeg sitte stille og høre på mamma skrike meg inn i øret, og hvis jeg reiste meg tok pappa tak i meg for å sette meg ned igjen.

Han slo med belter da jeg var liten. Brukte håndflater, dro meg i ørene eller låste meg inne i små rom. Da jeg ble større, piska han meg med slirer. De brant med sigarettenner på alle fingrene mine.   

De krangla og hylte og skrek. Så hentet pappa en kniv. Slengte mamma i bakken. Farmor tok meg ut, låste døra og jeg så alt igjennom en glassdør. Jeg synes det verste var å høre lydene.

Jeg ble utsatt for flere overgrep av de rusa vennene til mamma som var hos oss.

Jeg var liten, men ble kløpet, slått hardt, sparka, dyttet ned trapper, stengt inne i små kott, snakket stygt til, snakket stygt om mens jeg hørte på, kastet på gata med alle tingene mine og blitt reist fra. Jeg har vært så mye redd.

Jeg fikk mye juling fra jeg var fem-seks-syv år. Han slang meg oppå loftet. Jeg måtte sove der en hel natt før jeg begynte på skolen. Han kalte det ”kveldsstraffen”. Jeg tenkte at det var normalt å ha det sånn. 


"

Mamma misbrukte meg da jeg var liten. Jeg husker det nå. Kan få flashbacks og må skade meg for å komme til meg selv igjen. ”

Del 1: Erfaringer


Erfaringer som går igjen
Dette er hovedsvarene fra 40 unge med erfaringer fra å ha opplevd vold og/eller overgrep. Erfaringene står i «jeg-form», fordi de er opplevd sånn. Samtidig likner det som er tatt med her på svarene fra mange unge fra ulike deler av landet. 

"

​Jeg ble fortalt at jeg ødela livet til mora mi. At jeg egentlig ikke skulle ha vært født. Det preger meg. Vold kan skade deg for livet. Behøver ikke å være mye, men kan likevel være veldig skadelig. Og det kan skade deg med en gang.

Tanker om å bli trodd

Jeg prøvde flere ganger å fortelle at noe gjorde vondt, men de fleste jeg fortalte til sa noe sånn som at alle har familieproblemer, og at det ikke er unormalt at alt ikke går på skinner hele tiden.

Jeg ga opp å fortelle, jeg mistet stemmen min. Ble stille – og fikk belønning for det. Men inni var det akkurat like vondt.

Jeg tenkte at det ikke var vits i å prøve å fortelle. Hadde ikke møtt 
voksne som hørte så godt etter at det var verdt det. Mange hørte litt, men så snakka de det bort eller spørsmålene stoppa opp.

Altfor mange tror at de voksne alltid er de smarteste og alltid de som har rett. Men det er oftest barn som er de ærligste. De forteller sannheten, ofte også den du ikke vil høre.

Barn kan tulle og le mye, kanskje derfor voksne ikke tror? De ser for mye av den barnslige siden og ikke den alvorlige historien.

Jeg ble trodd! Å bli trodd er fantastisk. Og å møte andre som har opplevd det samme. Da veit jeg at jeg ikke er alene. Det føles godt. 

Vennene mine var gode å snakke med. De hørte på meg og jeg visste med en gang at de trodde på det jeg fortalte.

Tantene mine trodde på historien. Det var viktig at de trodde på meg, siden moren min ikke gjorde det.

Den jeg begynte å snakke med var onkelen min. Ikke fordi han spurte hvordan jeg hadde det, men fordi han tok meg med på ting. Da ble det lettere å snakke med han.

En lege på sykehuset tok tak med en gang jeg fortalte. Det var fantastisk, men og på tide for der hadde jeg vært inn og ut hele barndommen.

Da jeg til slutt fortalte var det til en som jobbet på barnevernsinstitusjonen. Jeg ble trodd og det kjentes så godt. Hvis ikke, vet man ikke hvor man skal gjøre av seg.

Psykologen min sa: «Jeg tror deg og det gjør mange andre også». Jeg veit ikke om jeg klarer å beskrive det, det var sterkt! Det var et vendepunkt i livet mitt. At hun tror på meg glemmer jeg ikke. Advokaten også. Han sa at jeg tviler ikke. 

Om å tro det er normalt

Jeg trodde jo det var normalt, frem til vennene mine reagerte veldig på det når jeg fortalte det.

Når du tror vold er normalt, så er det ikke sikkert du forteller. Tenker bare at det er sånn det er å vokse opp. Jeg hørte de voksne si at livet er hardt og sånn er det bare.

Jeg forsto ikke hvor alvorlig det var å bli slått.

Vi har alltid hatt vold hjemme, men vi visste ikke at det var unormalt. Det har vært sånn helt fra vi var bitte små, da brukte pappa fluesmekkeren på oss. Hvis vi var veldig slemme, brukte han en tresleiv.    

Pappa hadde tatt kvelertak på mamma og ble satt i fengsel. Alle mente at vi måtte på skolen rett etterpå. Vi tenkte nok at det som hadde skjedd var så vanlig at vi godtok å fortsette hverdagen.

Vet ikke om det gikk opp for meg at dette ikke var vanlig. Først da andre fikk vite hvordan ting hadde vært og vi så hvordan de reagerte, forsto vi at dette ikke var normalt.    

Om skyld og skam

Jeg følte det var min skyld, at det var meg det var noe galt med. Jeg tenkte det var min skyld at faren min hata meg, og at det var min skyld at det ble krangling. Jeg har følt skam for det jeg har opplevd. Tenker at det ikke er pappa sin skyld, men min skyld. Han var jo veldig lei seg. Han sa ting til meg som ga meg dårlig samvittighet.

Jeg fikk ikke til å redde mamma. Jeg skammet meg og kuttet meg
. Skam fikk meg til å holde kjeft i en periode. Det gikk bort da jeg skjønte at det ikke var min skyld.

Mamma har slått mye og sagt mange vonde ting om meg. Når jeg ser meg i speilet, er det vanskelig å puste. Jeg synes jeg er så stygg, ekkel og skitten og jeg hører mamma si de vonde tingene.

Jeg ble slått eller straffet uten å egentlig å vite grunnen. Så da prøvde jeg å finne grunnen selv. Min grunn ble at jeg var stygg, misfoster, ekkel, uverdig, uønsket.

Jeg har skammet meg så mye at det er skummelt. Jeg føler ofte at når noen gjør noe galt, så er det min feil. 

Jeg visste ikke at han misbrukte søstra mi. Jeg hadde først veldig dårlig samvittighet, men så forklarte mamma at det ikke er min feil.

Jeg skammer meg fordi jeg snakker om det foreldrene mine har gjort. Jeg får dårlig samvittighet fordi det å fortelle betyr å snakke stygt om dem.

Jeg visste jo at det var galt innerst inne, men så kommer den følelsen: Kanskje det er meg, kanskje det er min skyld?

Psykologen min spurte: ”Hva har pappa gjort?”. Det var deilig! I stedet for å spørre ”hva har du gjort?”. Vi har alltid hørt at det er vi som er problemet.

Å gå til ATV og DPS, det har vært bra. Å få sette ord på ting, skjønne hva det gikk i. Så slapp jeg å gå rundt og lure. Slapp å føle meg unormal. 

Tanker om foreldre

Foreldrene visste jo at det gjorde vondt da de slo. Men de så på det som en løsning for å få meg til å oppføre meg pent.

Pappa har flytta ut og inn hos oss, mamma tar han alltid tilbake. Og uansett hvor mye vondt han har gjort med meg, så er jeg glad i ham.

Jeg ble ikke trygg før faren min var i fengsel og innelåst.


Jeg tenker at jeg ikke vil bli som faren min. Samtidig er jeg veldig redd for å bli som han. Er redd for at det som har skjedd, har ødelagt mye inni meg.

Foreldrene mine har to måter å være på, en når bare familien er der og en når det er besøk. De har en fasade.

Etter at jeg hadde blitt slått i oppveksten gjorde foreldrene mine meg til problemet. Jeg ble for eksempel tvangsinnlagt i psykiatrien. 

Hos mamma viste jeg lite følelser. Hun begynte ofte å gråte hvis jeg gråt, og da var det liksom henne det var verst for.

Det er som med hunder og eieren: Hunden blir jo der nesten uansett hvor ille eieren er.

Pappa var overbevist om at han hadde rett. Tror ikke man kunne ha fått han til å skjønne at han gjorde noe galt. Han hadde jo selv fått juling som barn.

Besteforeldrene mine visste at vi opplevde vonde ting, men gjorde ingen ting med det. Jeg vet jo at de gjorde jo ganske mye mot pappa under hans oppvekst også.

Mamma pleide å snakke om alt hun syntes var feil med meg. Det gjorde at jeg kutta meg 

Tanker om søsken

Han gikk etter meg. Bedre enn at han går etter mamma og søstra mi. Jeg tåler det bedre.

Hvis lillesøster kom for å forsvare meg, begynte de å skrike på henne i stedet. Det var de eneste gangene jeg skrek tilbake, for å få de vekk fra henne.

Jeg ville beskytte søstrene mine og tok dem med inn på rommet. Så skrek jeg til foreldrene mine at de skulle holde kjeft fordi søstrene mine gråter.

Jeg hadde egentlig lyst til å sette meg ned og gråte og fortelle, men måtte være den tøffe gutten, den beskyttende muren som ingen kan rive ned.

Jeg har prøvd å beskytte lillesøsteren min sånn som storebror prøvde å beskytte meg.

Jeg var redd for at ingen ville tro meg. Skulle ønske at jeg hadde klart å rømme. Men så var det bare lillesøster og jeg, det holdt meg fast


Jeg har ofte gitt opp. Har prøvd å henge meg, men får det ikke til. Er så redd for lillebroren min, føler så mye ansvar for han.

Da jeg ble flytta, sa jeg fra. Fordi jeg var redd for at søstera mi, som var yngre, måtte fortsette å treffe foreldrene. 

Jeg har to yngre søstre som jeg har passa på. Hvis lillesøstera mi hadde gjort en feil, kunne jeg gjøre en større feil enn henne. Så fikk jeg den store straffa.  

Da broren min ble flytta, ble jeg alene med mamma. Da fikk jeg slagene.

Det aller verste for meg nå, er at jeg får treffe søsknene mine så lite. I mange år var det jeg som beskytta dem mot det vonde fra foreldrene og plutselig mistet jeg dem. 

Å klare seg gjennom barndommen

Jeg flyktet inn i skolearbeid, ble veldig flink på skolen. Satt på rommet lørdag og søndag med lekser. Fikk veldig gode karakterer.

Jeg holdt meg borte hjemmefra, dro til venner eller noe. Vet ikke om de lurte på hvorfor jeg var der så mye.

Jeg fikk en bok av mamma: jeg tegnet det som har skjedd, det som ikke er så lett å si. Snakket mye med henne og vi satte tankene på en sky som for av sted. Det hjalp. Jeg var en som gjorde lite lekser. Jeg orka ikke. Var veldig mye ute, lite hjemme.

Min søster og jeg skapte oss en liten fantasiverden, for ikke å tenke på det som var vondt hjemme.

Jeg stoppet foreldrene mine fra å slåss. Når jeg hørte høye stemmer og dunking, løp jeg for å stoppe dem. 
Jeg sto utenfor og bare skrek. Naboen gjorde ingenting. Jeg var seks år. 

Jeg har kuttet meg i to år. Før det knuste jeg vinduer. Og slo til mursteiner, alt jeg kunne. Alt dette gjorde jeg for å slippe å kjenne på det vonde inni meg.

Jeg var hyper og ble kjent som han gærne i klassen. Gjorde ganske teite ting, for å få folk til å le. Det kjentes lettere for meg da.

Jeg startet med å ruse meg da jeg var 14. Det var min måte å greie det på.

Jeg har avreagert med å ruse meg, skade meg selv eller klikke. Alt dette handlet om å finne måter å få ut det vonde på.

Kunsten har hjulpet meg ekstremt mye. Egentlig tror jeg det er en god kraft der, som bare vil at jeg skal komme meg gjennom det.  

Hva oppveksten kan gjøre med deg

Selvtillit og selvfølelse

Når du hele tiden hører fra mamma at du aldri kommer til å bli noe, at hun ikke er glad i deg og at hun er flau over deg, så tror du på det. Du sliter med å tenke fint om deg selv .

Jeg har nok funnet meg i mer enn det andre ville gjort i kjæresteforhold. Jeg har tenkt at jeg ikke fortjener noe bedre.

Jeg hadde veldig dårlig selvtillit og var veldig sjenert. Jeg ville gjerne få skryt, ville alltid vise alt til læreren. Jeg tror at hun ble veldig sliten av meg til slutt. 

Jeg synes aldri jeg er god nok, så da begynner jeg å straffe meg selv mobbing kan gjøre deg utrygg, sånn at du tar deg nær av alt mulig. 

Du får ikke bygd deg opp og finner ikke trygghet. Det skal lite til av motgang før du føler deg helt mislykka.

Jeg føler ikke at jeg har fortjent at noen er glad i meg, at noen liker meg. Det kan gjøre at jeg fort tror at andre er flinkere, bedre likt, mer verdt.

Jeg har blitt mer ærlig enn før. Blitt flinkere til å jobbe med meg sjøl, det hjelper. Før ville jeg ikke snakke om det, nå føles det godt å snakke. 

Angst

Jeg visste aldri når bomba gikk av. Jeg sliter med angst for volden, er redd for at angsten skal bli med meg videre.

Husker ikke mye fra før jeg er åtte. Tror ikke jeg orker å huske.

Jeg måtte bli tidlig voksen. Vil helst ikke bli avhengig av noen, vet ikke om jeg tør heller. En blir jo redd. Jeg blir stille og holder meg unna folk. 

Uro i hodet

Jeg har slitt med å sovne, og slitt med å våkne opp. I det siste har marerittene kommet. På skolen sa noen av lærerne at jeg var lat. Andre elever kunne spørre om jeg hadde ADHD. Jeg er mye trøtt og sliten. Da er det lett å bli ukonsentrert.

Jeg har blitt en «utenpåperson». Han som får alle til å le, som aldri er seriøs.    

Jeg har for mange filmer i hodet av vonde ting som har skjedd. Når de starter, klarer jeg ikke å konsentrere meg.

Når det vonde dukker opp i hodet, så rømmer jeg med å gjøre mye skolearbeid.    

Sinne og hardhet

Jeg lar liksom ikke ting gå inn på meg. Jeg gråter sjelden, det er nok fordi jeg pleide å få juling når jeg gråt.

Jeg blir aggressiv, også når jeg egentlig er lei meg.

Jeg har fått høre av noen av kjærestene mine at jeg virker kald og ikke viser følelser. 

Når noen sier slemme ting til meg, så klikker jeg lett. Jeg har temperament, derfor advarer jeg folk.

Det er akkurat som en knapp du trykker på. Jeg har nok blitt sånn av oppveksten min. Når noe trigger, trykker det på knappen. Hvis jeg trigges mye, kan jeg gå helt i svart. Jeg kan bli så sint at jeg slår i veggen. Slår noen ganger, når jeg blir veldig sint. 

Bli lett såret

Jeg blir lett lei meg og redd. Tåler liksom ingen ting og kan begynne å gråte av små kommentarer.

Jeg er på gråten nesten hele tiden.    

Det er et stort sår inni meg. Der er det samlet opp så mye vondt at jeg er redd for å begynne å gråte. Hvis jeg først begynner, så er jeg redd for at det aldri vil stoppe. 

Skade seg selv

Jeg har skadet meg selv mange ganger. Har kutta meg, så nå er kroppen full av arr.

Jeg har prøvd det meste. Rust meg, kutta meg og har mobba andre. Alt for å dempe det vonde inni meg.

Jeg begynte tidlig å ligge med gutter. Jeg var jo liksom allerede invadert.

Jeg fikk spiseforstyrrelser. Spiste såvidt og ble syltynn. Da fikk jeg i hvert fall kontroll over noe.    

Jeg har forsøkt å ta livet av meg selv mange ganger. Har så mange stygge minner. Noen ganger blir det altfor mye, da lengter jeg bare vekk fra alt.

Jeg ble rusa av mat og spiste masse. Så straffa jeg meg selv og kasta opp.

Noen ganger selger jeg kroppen min. Det spiller jo ingen rolle, den er allerede misbrukt og ødelagt.    

Fysisk helse

Jeg sliter med migrene. Det kommer fra mange slag i hodet og fra at så mange brå ting har skjedd med meg. Jeg blir fort redd og anspent.

Det kan gjøre fryktelig vondt i skuldre og nakken. Også kan det bli vondt i kjeven.    

Det kan gjøre veldig vondt i kroppen min, sikkert fordi den har opplevd så mye vondt. Noen ganger kjennes det som den veier ett tonn.

Noen ganger får jeg kramper i brystet. 
Jeg har vært mye syk. Inn og ut av sykehuset. Hele oppveksten, egentlig.    

Lange «antenner»

Jeg er blitt flink til å forstå hvordan de voksne er.

Vi kjenner lett hva slags stemning det er i et rom. Foreldrene mine kunne jo plutselig slå, så jeg har lært meg å følge med på om det bygger seg opp dårlig stemning. Da kunne jeg være litt forberedt.

Fordi jeg har møtt voksne med så underlige reaksjoner, så er jeg på vakt hele tida og følger med på folk, lytter til lyder i huset, lytter etter hvor folk er, hva de gjør og hvordan stemmene er.

Jeg blir lett redd når voksne kommer mot meg. Fordi jeg har opplevd å få så mye vondt fra voksne, sitter det fast i kroppen min at jeg må passe meg.


Jeg kan bli kjemperedd og skvetter skikkelig hvis noen tar på meg, selv om det bare er på en forsiktig og koselig måte, fordi jeg har opplevd så mye vond fysisk kontakt. 

Fordi jeg har fått så lite kjærlighet, så begynner jeg å lete etter det hos voksne som kjennes ut som de er snille. Jeg har blitt veldig flink til å se hvem som er virker snill og trygg.

Fordi jeg fikk så lite omsorg hjemme, så er jeg alltid på en måte på leting etter en god mor.

Jeg har tatt vare på andre rundt meg hele oppveksten. Tror jeg kan bli en god omsorgsarbeider.    

Har fått styrke

Tror alt jeg har opplevd også har gjort meg sterkere. Søsknene mine og jeg måtte klare det meste selv. Og vi måtte beskytte oss mot foreldrene våre i tillegg. Det må vel komme styrke utav noe sånt?

Jeg har fått mye mot. Mye av det vi måtte gjennom i oppveksten, var skummelt og farlig. Vi kom oss gjennom det og nå blir jeg ikke redd for de samme tingene som de fleste andre gjør.

Jeg har lært meg å klare meg alene i vanskelige situasjoner.

Jeg kan ta ansvar og takle situasjoner der mange på min alder blir redde. 

Tror jeg har lært hva venn betyr. Jeg ser lett når andre har det vondt.

Jeg har lært at kjærlighet er det viktigste av alt. Det at mennesker er gode og snille med hverandre.

Å bry seg om andre kan redde liv. Det har oppveksten min lært meg.    

Om å tørre å si i fra

Jeg fortalte det til mamma midt i barneskolen. Da hadde volden pågått siden de gikk fra hverandre da jeg var bitte liten. Jeg fortalte det ikke før, fordi pappa trua meg.

Jeg forsvarte alltid foreldrene mine. Turte ikke si fra. Hadde alltid blikkontakt med pappa, for å vite hva som var greit å si.

Før jeg kunne fortelle, måtte jeg føle meg helt trygg på at jeg ville bli trodd.

Jeg sa først bare en bitteliten del til voksne. De sa: ”jeg forstår”, men jeg merket ikke at de tok det på alvor. Så da sa jeg ikke mer.

Jeg har bare fortalt til de nærmeste vennene, ikke snakka med noen jeg ikke kjenner godt.

Det var ikke før i ungdomsskolen jeg fortalte det til noen. Det ble bare verre og verre hjemme, så det var siste utvei. Da måtte jeg fortelle.

Jeg sa ingen ting om overgrepene, for pappa sa at han kom til å komme i fengsel. Jeg ville jo ikke det. Jeg husker alt som skjedde.

Jeg fortalte ikke om overgrep før i fjor. Venta i åtte år før jeg sa noe. Jeg hadde veldig lyst til å si det, men turte det ikke for jeg visste ikke hva som ville skje.

Jeg sa nettopp til pappa at jeg har blitt seksuelt misbrukt. Han svarte at om jeg forteller navnet på den som har gjort det, så klikker han. Det er vondt at din egen familie ikke takler det.

Jeg så en skoleoppsetning hvor det var en som var helt ærlig om problemene sine. Så begynte jeg å tenke at hvis en person kan klare å fortelle om sånt til så mange folk, så er det kanskje på tide at jeg også åpner meg.    

Voksne som ikke ser eller tror

Jeg skjønner ikke hva naboene tenker. Det her har ikke vi noe med, eller?

Jeg har hatt snille naboer. Flere ganger når jeg løp ut, så de meg fra vinduet eller hørte det. De ba meg alltid inn og serverte meg mat.

Jeg ble nabo med besteforeldrene mine. Tror de hadde mistanke fra før, men at det ikke gikk mer opp for dem da, det skjønner jeg ikke. Egentlig tror jeg de skjønte det.

Rart at ikke naboene reagerte, rart de ikke hørte noe. Det var jo så lytt.

Naboene burde ha sett det. De ville at jeg skulle komme til dem. Men de ville ikke ha barna sine hos oss.

Naboene må jo ha sett. Det var biler og bråk og store, skumle menn. 

Kanskje er de redde for ikke å bli trodd selv. Redde for at andre voksne bare skal si: de som er så hyggelige, gjør vel ikke sånt!

Tror ikke de vil skjønne, vil ikke innse at verden er sånn, at sånne ting skjer.

Jeg tror mange voksne ikke vil innse at det er sant. De er nok livredde for å ta feil, og bli stempla hvis de ikke blir trodd.

Tror mange er redde for å komme i konflikt med foreldrene.

Mamma virker kjempesnill og hjelpsom. Hjelper til på skolen, er den perfekte mamma’n. Vil hun få til noe, får hun det til. Det er den personen de andre ser.    

Systemer som hjelper

Skolen og barnehagen

To av lærerne mine brydde seg skikkelig. Jeg husker navnene deres fortsatt. Etternavn og fornavn. Det reddet meg.

Når jeg hadde det vanskelig på skolen, bestemte de voksne hva de skulle gjøre med det
. Jeg var aldri med på de møtene. Dumt at de ikke visste mer om hvordan jeg hadde det inni meg.

Læreren min forsto. Han spurte meg om han kunne ta det opp med rektor og jeg sa det var greit.
 Heldigvis sendte rektor bekymringsmelding. Og heldigvis snakka barnevernet med meg først.

Jeg var veldig stille, aldri med på turer, var den eneste som ikke hadde matpakke. Kom med blåveiser i hvert fall en gang i uka. Jeg sa for eksempel at jeg hadde slått meg på en vask eller noe.

Jeg venta til ungdomsskolen, da fortalte jeg til en miljøarbeider. Men hun sendte brev til foreldrene mine, og da ble det verre.

Det var en veldig fin lærer. Hadde hun spurt meg, hadde jeg nok fortalt.

Jeg tenkte ikke på at jeg kunne ta opp med lærerne problemene jeg hadde hjemme. På skolen var det fokus på gangetabellen.


Det er som å være innestengt i et rom, du får ikke puste. Sånn kjennes det å sitte i møte med mamma, stefaren min og læreren. Du har tre personer der og veit at to av dem kommer til å slå deg helseløs når du kommer hjem.

Det kom en vikar, hun hadde så snille øyne. Jeg tror hun så i øynene mine at noe var galt. Hun gjorde det trygt å fortelle.

Jeg pleide bare å si at jeg ikke gidder. Jeg vil heller bli sett på som lat enn å bli sett på som et offer. 

Skolen sendte bekymringsmelding fordi de så at jeg sjelden hadde med meg mat og hadde mye vondt i magen. Foreldrene mine kom ikke på foreldremøter. Før ferien spurte jeg om ekstra lekser. De kunne stussa litt på noe av dette.

Da jeg fortalte på skolen om at jeg ble slått hjemme, lovet de at ikke barnevernet skulle få vite det. Men de sendte bekymringsmelding uten at jeg visste det. Jeg ble skikkelig sinna. De burde ikke gjort sånn uten å avtale det med meg.

Skolen sendte bekymringsmelding, og jeg gikk i flere uker og var livredd. Visste ikke hva de hadde skrevet en gang.    

Atferd

Jeg prøvde å si fra flere ganger. Men de gjorde ikke noe med det før jeg ble skikkelig vanskelig å ha med å gjøre. Jeg oppførte meg dårlig på barneskolen. Var slem og vanskelig å takle for lærerne. Det var mange møter. Vi snakka om oppførsel. Det er ikke gøy å være den som ødelegger i klassen. Jeg tror ingen skjønte at det var fordi jeg hadde det dårlig hjemme.

Jeg var flink hele tida, ville ikke at noen skulle se at noe var galt hjemme.

Jeg var sinna i barnehagen. Beit og slo. Ble satt alene for å roe meg ned og ikke forstyrre de andre.    

Jeg ble sendt på ART. De ville lære meg å takle sinnet mitt. Men jeg ble ikke spurt om hva som gjorde at jeg var så sint.

Jeg tror ikke noen merket hva som egentlig var galt. I timene var jeg fjern, men de kalte det medfødte konsentrasjonsvansker.

Har fått ADHD-diagnose, nå får jeg medisiner. Men på skolen snakker de om det som at jeg er dum og lat. Jeg vet at jeg er urolig fordi det er så urolig og skummelt hjemme.    

Helsesøster

Helsesøster var nesten ikke til stede. Når vi snakka, kom vi ikke til de vanskeligste tingene.

På skolen vår satt helsesøster på et kontor innerst i gangen. Gikk du dit, visste mange det etterpå. Derfor kunne jeg ikke gå dit så ofte.

Helsesøster hjalp meg. Hun gjorde ingenting uten at jeg fikk informasjon. Det gjorde meg trygg.

Jeg sa fra til helsesøster på skolen, sa det rett ut. At jeg ble mishandla, at mamma slår og sier mye stygge ting. Men hun kjente mamma veldig godt og sa at hun er ikke sånn.

Jeg hadde mange samtaler med helsesøster. Vi snakka om å spise riktig og om trening og sånn, men vi snakka ikke om grunnen til at jeg tulla med spising.

Helsesøsteren spurte alltid meg hva jeg ville hun skulle si til barnevernet, hun ringte meg før hun sa noe til dem.    

Barnevernet

Jeg stolte ikke på barnevernet. Har hørt så mye skummelt om dem. Og helst ville jeg bli hjemme, men jeg ville bare at de skulle slutte å slå.

Jeg fortalte aldri. Pappa trua med at barnevernet var forferdelige og at de tok barn.

Hun jeg hadde kontakt med i barnevernet, ga seg ikke før jeg ville fortelle. Hun overbeviste meg på en måte, gjennom å vise at hun brydde seg.

Noen burde jo sjekket med meg etter at barnevernet avsluttet saken. For volden og truslene stoppa ikke.

Jeg fortalte til barnevernet, og det kom brev hjem i posten, så da begynte det skikkelige helvete.

Jeg gikk til barnevernet, ville se hvordan de reagerte. De tok det ikke ordene mine alvorlig.

Jeg forstår ikke at barnevernet kan si til foreldre mine at jeg har fortalt om vold hjemme, uten at jeg vet noe om at de snakker med dem.    

Når man kommer på institusjon, skal det jo være bedre enn der man kommer fra. Sånn var det ikke for meg. Jeg ble ikke ordentlig kjent med noen der.

Når vi har levd med vold hjemme, er det grusomt når de voksne bruker vold mot oss på institusjoner også.

Heldigvis snakket barnevernet rett ut til meg, om vold. De stilte meg direkte spørsmål og da kunne jeg fortelle om noen av hemmelighetene.

Barnevernet snakka med foreldrene mine først. Sa at mamma ikke kunne være så ille. Seinere skrev mamma meg inn på psykiatrisk. Men miljøterapeuten gjennomskua mamma, heldigvis!

Barnevernet snakket med foreldrene mine uten at jeg visste det. Så jeg turte ikke å gå hjem.

De sa at informasjon jeg ga ikke skulle bli gitt til noen før jeg fikk vite det. Men så gjorde de det allikevel. Jeg ble rasende.

De sendte brev hjem, jeg gikk på tå hev i to uker. Jeg var redd, visste ingen ting. Heldigvis skjønte mamma og pappa at de ikke kunne slå meg lenger. Barnevernssjefen var der engang jeg skulle prate. Hun forklarte meg hvordan de jobbet og hva de kunne hjelpe meg med om noe var veldig galt. Da ble det mye lettere å si noe til dem.    

BUP

NÅ går jeg til en psykolog jeg stoler på! Det føles deilig
. Psykologen min er sånn ”utafor boksen”. Da er det lettere å stole på han.

Jeg tror at de på BUP helst ikke vil snakke om det stygge foreldrene mine gjør mot meg. Jeg har prøvd å si noe, men de sier at vi må vente.

Psykologen sto på sånn at skolen og institusjonen jeg bodde på skulle gjøre jobben sin. Hun var ganske streng, jeg tror det hjalp. Hun forklarte at jeg ikke er lat, det handler ikke om skulking.

BUP spurte om det var greit at mamma og pappa kunne være med på samtalen. Jeg synes det var kjempebra at jeg fikk bestemme det.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å fortelle. Jeg har hatt denne hemmeligheten så lenge, og ingen har spurt meg sånn at det blir lett å fortelle.

Foreldrene mine er så sjarmerende, så de på BUP tenker nok at de ikke gjør så slemme ting mot meg. Så jeg sier ikke noe.

Jeg har ikke sagt noe til psykologen min, jeg vet ikke om hun vil takle å høre det.

Det er ingen vits i å si noe om det. Jeg føler at det er min egen skyld. 

Jeg tør ikke fortelle noe fordi jeg vet ikke hva som kommer til å skje da. Pappa har sagt at da vil alt bli mye verre.

Jeg snakker med psykologen min om hverdagslige ting og ting som er dumt på skolen, men ikke om det som er hjemme.

Å fortelle om det verste var et stort skritt. Psykologen min hørte og trodde på meg. Det var en veldig lettelse.

Jeg tør ikke å si noe. Da risikerer jeg at jeg må flytte. Da blir småsøsknene mine alene med de voksne i det huset.

Psykologen snakka direkte om volden. Hjalp at han spurte rett ut. Det var en stor lettelse å oppleve å bli trodd. Det ble hele forskjellen.

De ga meg en diagnose. Det var bare jeg som var problemet. Så da fikk de voksne hjemme det som de ville.

De på BUP forsto ikke at problemene mine kom fra oppveksten min. De ga meg diagnoser og medisiner, i stedet skulle jeg fått omsorg og kjærlighet.    

Politiet

Politiet kom fem eller seks ganger. Men de snakket ikke ordentlig med oss og derfor fikk de ikke ordentlig vite hvordan det var hjemme.

Politiet burde ha tatt pappa vekk. Jeg sa det til dem første gangen. Jeg sa at han prøver å drepe mamma. De sa at de kunne bare ta han vekk for en natt. Vi var så redde for hva som kunne skje med mamma.

Det var godt da politiet kom, fordi da forsto pappa hvor alvorlig det var. 

Jeg følte meg trygg hos politiet. Det hadde vært så farlig så lenge.

Politidama ringte og spurte åssen det går, hun var ofte innom på besøk og hun ga meg et nummer jeg kunne ringe hvis det ble for ille. Da beviste hun at hun tok meg helt på alvor.    

Del 2: Råd fra oss


De viktigste rådene til voksne
Rådene som presenteres her er til voksne fra unge. Dette er råd som går igjen fra mange av de unge som har deltatt.

Dette er råd fra unge med erfaringer fra å ha opplevd vold og ulike former for overgrep. For å overleve, har mange av oss vært nødt til å bli gode på å forstå mennesker. Når vi møter voksne som bryr seg og tar oss på alvor, så gjør det mye med oss. Da opplever vi at vi har verdi og at vi fortjener å ha det godt. Derfor kan disse rådene være helt avgjørende. 

Råd 1: Samarbeid med oss - alltid

Dere voksne må først tenke at vi må få tillit, uten tillit kan det gå galt. Mange av oss har mista tillit til voksne, vis at vi kan stole på dere
. Gi oss all informasjon som er viktig og nyttig for oss, forklar grundig. Vær åpne og ærlige, ikke gå «bak ryggen» vår, da kan alt stoppe opp. Vi ber dere ikke bli «lurt» av foreldre som er gode til å snakke for seg. Vi ber dere avtale med oss hvordan ting kan og bør sies videre.

Vis oss at vi er hovedpersonene og deres viktigste samarbeidspartnere.    

Råd 2: Forklar oss hva som er normalt

Voksne må forklare oss hva som er normalt og ikke. 
Forklar og gi eksempler på ting man ikke skal si til barn. Forklar også helt konkret hvordan vi skal ha det i oppveksten. Dere må også fortelle oss at det er hjelp å få. 
Vi må få vite det fra vi er helt små, fra barnehagen og skolen. Altfor mange av oss har trodd at det vi har opplevd, er normal.    

Råd 3: Forklar oss hva vold og overgrep er

Vi må få vite hva fysisk vold, psykisk vold og seksuelle overgrep er Ikke alle av oss vet hva vold er, at krangling og trusler er skadelig. Dette må dere voksne forklare oss med konkrete eksempler
. Dere må forklare oss hva voksne ikke har lov til å gjøre og si. 

Råd 4: Spør oss direkte

Voksne må tørre å spørre, rett fra levra, ikke rundt grøten
. Vær konkret, snakk om konkrete handlinger, ikke overbeskytt oss. Spør oss om hva som skjer hjemme i ulike situasjoner. 
Si det alltid som det er, vær alltid ærlige
. Spør, selv om dere ikke alltid vet hva dere skal gjøre med svaret. 

Råd 5: Vis tydelig at vi ikke skal ha det sånn

Voksne må vise med ord og kroppsspråk, når vi forteller noe vondt. Dere må vise at dere reagerer, at dere mener vi ikke skal ha det sånn. Hvis dere ikke viser følelser når vi forteller, kan vi tro det er normalt. Da kan vi slutte å fortelle, fordi det koster for mye.

Da kan vonde komme ut i selvskading, frustrasjon, sinne eller rus.    

Råd 6: Hør godt etter hva vi sier

For at vi skal fortelle, må vi se og oppleve at voksne virkelig lytter. Mange voksne hører ikke nøye nok etter, og det merker vi
. En del voksne avbryter eller tar over før vi har fått forklare ferdig Ikke tro at dere vet. Ikke gjett hva vi trenger. Spør oss.

Vi tester hvordan dere reagerer, gjennom først å fortelle litt
. Derfor er det så viktig at dere lytter godt og tar imot hele historien. Slik at vi kan våge å fortelle videre om de aller vanskeligste tingene.    

Råd 7: Vis varme og at du bryr deg

For å fortelle om det vonde, må vi møte noen som virkelig bryr seg. Det kan vises i en klem, ei melding, varme ord eller en invitasjon. Det kan vises ved å være fleksible og gå litt utenfor boksen. 
Mange av oss har vokst opp med lite varme og kjærlighet.

Det er vanskelig å klare seg uten, og innerst inne leter vi alle
. Mange av oss leter hele tida, andre vil forsøke å skyve dere unna.
 Når vi møter varme og kjærlighet, kan vi begynne å bli glad i oss selv.    

Råd 8: Tro på oss, så vi ikke mister tilliten

Vi trenger voksne som tror på oss, det er livsnødvendig hvis vi forteller. Dere må og vise at dere kan takle det vi forteller, da kan vi fortelle mer. Vi tester ofte litt først, sier heller litt lite. Men vi lyver sjelden om sånt. For å overleve, må mange av oss fortrenge eller lage en fantasiverden. Når vi overdriver eller forteller fantasier, er det nesten alltid noe bak. Forteller vi, kan det være første gang. Det kan også bli siste gang. 

Råd 9: Inviter dere bak atferden og diagnoser

Mange voksne ser så lett de dumme handlingene og stygge ordene våre Men dette kommer ofest fordi det vonde må ut. 
Vi kan vise det med «atferd» - bevisst eller ved at det bare blir sånn. Noen av oss får diagnose, handlingene våre forklares da lett ut fra den. Mange voksne henger seg opp i adferd og diagnoser på en feil måte.

De slutter å spørre hvorfor, og de kommer ikke bak. Det kan være livsfarlig. Det kan gjøre at dere ikke får vite om det aller vondeste. 
Spør hvorfor vi gjør det vi gjør, med varm, ydmyk og undrende stemme.    

Råd 10: Ta bort skyld og skam

Hjelp oss til å forstå at det vonde vi har opplevd, ikke er vår feil. Og at vi ikke trenger å skamme oss over det som har skjedd
. La oss få vite at vi ikke vil bli straffa, når vi egentlig har det vondt. Prat ordentlig om det, så kan vi slippe å skamme oss så mye. Slipper å føle at det er vår feil og at vi fortjener det som skjedde. Noen må fortelle oss at det ikke er greit å ha det sånn hjemme. At det alltid er de voksne som har ansvaret. 

Råd 11: Ikke sett oss i fare

Det kan være farlig for oss å gå hjem etter å ha fortalt. 
Vi må ha et trygt sted å være når vi har fortalt, slippe mer vold
. Eller vi må følges tett opp av voksne og kunne gi beskjed
. Vi vet som oftest om det er trygt å gå hjem, finn ut sammen med oss. Er vi for små til å uttrykke det, må dere ikke ta sjanser. 
Noen av oss har blitt slått hardere etter å ha bedt om hjelp. 
Vi må få vite om hvem som kommer til å få vite. 

Råd 12: Send bekymringsmelding

Naboer og familie må tørre å melde fra. 
Mange av oss vet at noen voksne visste hva som foregikk
. Det er veldig vondt å vite og å tenke på, i etterkant
. Lærerne og ansatte i barnehagene må ta et spesielt ansvar. Men alle voksne må si fra hvis de ser at barn har det vondt.
 Si fra om dere er bekymra og hvis denne følelsen ikke går vekk. Dere må heller sende en melding for mye enn en for lite.  

Noen fakta om vold og seksuelle overgrep

Verdens Helseorganisasjon (WHO) definerer vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn som et stort folkehelseproblem. I regjeringens folke- helsemelding fra 2015, Stortingsmelding 19, skriver regjeringa at vold mot barn er et folkehelseproblem.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) slår fast (Rapport nr 1/2014):

  • Alvorlig fysisk vold og grove seksuelle overgrep rammer en betydelig del av befolkningen i Norge og starter for mange i tidlig barnealder. 

  • Barn opplever ofte flere typer overgrep. 

  • Alvorlig vold og grove seksuelle overgrep henger sammen med 
psykiske helseproblemer og kan anses som et folkehelseproblem .


Forskerne hos NKVTS anslår at 13 prosent av befolkningen blir utsatt for seksuelle overgrep, voldtekt og/eller alvorlig vold fra foresatte i barndommen. 10 prosent av kvinnene og 6 prosent av mennene sier de har vært utsatt for flere typer alvorlig vold i sin barndom. 
Basert på ulike spørreundersøkelser fra det siste tiåret antar man at mellom 8000 og 22 000 barn opplever grov vold i nære relasjoner i løpet av et år i Norge. Trykk her for å lese rapporten hos Vista Analyse. 
De er såkalte ”vitner” til vold. De store norske omfangsundersøkelsene av vold og seksuelle overgrep blant ungdom viser at ungdom er utsatt for både vold og seksuelle overgrep i betydelig grad. (Steine et al. 2012, Mossige og Stefansen 2007.) 
Samtidig mangler vi norske omfangsundersøkelser av vold og seksuelle overgrep mot barn under 18 år. I Danmark har de imidlertid undersøkt forekomsten hos barn under 18 år. I en undersøkelse svarte hvert femte barn i åttende klasse at de hadde vært utsatt for vold fra foreldre det siste året. Mange lever med vold over en lang periode. Også i Danmark fant de at barn av foreldre uten arbeid og med lavt utdanningsnivå er mer utsatt for vold enn andre barn. Trykk her for å lese rapporten ”Vold mod unge i Danmark” (2010).) 


FNs barnekonvensjon
FNs barnekonvensjon slår fast at det er en menneskerett å vokse opp uten vold. Barnekonvensjonen sier at barn har behov for et særlig vern. FNs barnekomité sier at det ikke fins rom for skjønn eller tvil: Det er ikke lov å bruke vold mot barn! Så langt har likevel bare 38 land i verden et forbud mot fysisk avstraffelse av barn. En viktig artikkel i FNs barnekonvensjon handler om barns rett til å bli hørt (artikkel 12).

Grunnloven
I 2014 ble grunnloven endret. Ny § 104 sier blant annet at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.

Regjeringens strategi mot vold og seksuelle overgrep mot barn
De to siste regjeringene har lagt fram hver sin strategi mot vold og seksuelle overgrep mot barn, først ”Barndommen kommer ikke i reprise” i 2013, deretter ”Barndommen varer livet ut” i 2014. Her er det mange viktige og gode tiltak, mange av dem er ennå ikke iverksatt.

Opptrappingsplan mot vold mot barn
. Juni 2015 vedtok Stortinget at regjeringen må legge fram en opp-trappingsplan mot vold mot barn. BarnevernsProffene og PsykiskhelseProffene i Forandringsfabrikken mener det er viktig at regjeringen tar med seg rådene fra barn og unge helt fra starten og at deres råd og konkrete forslag kommer tydelig fram i planen som skal utarbeides. 

Om Ingenbarnsland

Felles for Proffene i dette prosjektet er at de har vokst opp med vold hjemme - fra foreldre, søsken, fosterforeldre, besteforeldre eller andre de har bodd sammen med i oppveksten. Noen har stått midt i samværskonflikter mellom foreldre, der det har vært vold og trusler. Mange har vært i kontakt med hjelpeapparatet, en del også med politiet. Noen har bodd på krisesenter.

I prosjektet ble de invitert til å dele av sine dyrekjøpte erfaringer og gi råd til samfunnet. Hvordan kjennes det når du er et barn som lever med vold hjemme? Hva tenker barn og unge selv om vold? Vet de hva vold er? Og: Hvordan må voksne være, særlig de som barna og ungdommene møter daglig, for at barn skal våge å åpne seg? De unge har tanker som vi tror kan hjelpe samfunnet til å forstå mer av volden og hvordan hjelpe og forebygge mest mulig effektivt.

Forandringsfabrikken har møtt de unge i små grupper, hver gruppe 1-3 ganger. Vi traff dem i Oslo, Akershus, Vestfold, Hordaland, Rogaland og Finnmark. For å finne dem, kontaktet vi barnevern, BUP, psykisk helse i kommunene, Alternativ Til Vold, krisesentre og ressursteam mot vold. 

TAKK!

TAKK til hver av dere unge Proffer! Dere har delt erfaringene deres med oss, ut fra et sterkt ønske om å hjelpe andre. Det gjør dypt inntrykk. Dere viser en klokskap og et mot som det står stor respekt av.

TAKK til alle voksne som har bidratt til at vi kom i kontakt med de unge! TAKK til Rådet for psykisk helse, som vi har gjennomført dette prosjektet i samarbeid med Forandringsfabrikken vet at det nytter når barn og unge deler erfaringer og råd. Proffer før dere har bidratt til å forandre systemer, og mange voksne har fått ny innsikt av å lytte til barn og unges råd. Deres budskap skal de nå selv løfte fram, for nasjonale myndigheter, fagfolk og studenter.

Vi ber nå regjeringen og Stortinget om å ta med seg rådene fra de unge i sitt arbeid.